Ved hovedveien, der man tar av til den lille byen Malkara, ligger en liten kafé. Den blir drevet av to brødre som tilbyr meg å campe på gressbakken utenfor. Jeg takker ja, og begynner oppholdet med å spise middag. Prisen de forlanger er 100 lire (ca. 33 kroner). Det er alt for mye. Da de ser at jeg reagerer, tilføyer de at beløpet, foruten å dekke maten, også skal være betaling for overnatting og taxikjøring. Med taxikjøring menes et par brev de har lovet å ta med til postkontoret. De synes visst også selv at det er i drøyeste laget, for snart etter spanderer de en cola og senere kommer de med te. Utpå kvelden steker de et lam på spidd. jeg får igjen middag, denne gang med vin til. Prisen begynner å bli mer sympatisk, men fremdeles har de fått godt betalt.
         Vi sitter inne i den private bua deres og prater, da de får besøk av en temmelig beruset venn. Han irriterer brødrene, og det kommer til krangel. jeg vet fra før at tyrkere er temperamentsfulle og at de kan være farlige i slåsskamper, men blir likevel overrasket da den ene finner fram en pistol. Den har ligget skjult under madrassen i divanen. Han gjør våpenet skyteklart og putter det i lomma. Det er ikke særlig hyggelig å sitte der lenger. Jeg rasker med meg verdisakene mine og lusker over til teltet.
         Ingen skudd høres, men jeg er på vakt og sover med et øye åpent.
         Neste dag står jeg grytidlig opp. Det er kaldt. Vinden rusker i klærne. Sekken står innendørs ved siden av de snorkende brødrene. Jeg dundrer i døra, sparker og slår, og omsider våkner de. Et halvt brød som ligger på bordet, pakker jeg inn i papir og putter i sekken. jeg må jo få med meg mest mulig for de 100 lirene. Vertskapet er for trøtt til å protestere.

Et par dager senere når jeg Corlu. det er allerede blitt mørkt, så jeg må finne meg et hotell og komme meg innendørs så fort som mulig. Det første hotellet jeg prøver er fullt, det andre og tredje også. Jeg begir meg videre innover i den lille byen, men overalt får jeg det samme svaret. Fullt! Det blir sent. Jeg har spurt meg tvers over byen og må begynne å tråle på nytt. Jeg haster opp og ned mørke sidegater. Men nei, ingen kan hjelpe. Da, endelig, etter at jeg har gitt opp og er i ferd med å lete meg fram til politikontoret, for om mulig å få losji der, snubler jeg over et lite sted hvod de svarer ja. De viser meg opp en mørk, trang trapp. huset er grusomt skittent. det stinker søppel og gammelt piss. Rommet jeg blir tilbudt er på snaue 4 m2. To senger dekker hele gulvflaten, det er bare så vidt jeg får plassert en fot mellom sengene. Dette er det eneste rommet med ledig seng, men det er bare den ene av dem som ikke er opptatt. Den andre er alt besatt av en ung tyrker. Sengeklærne er to flekkete ulltepper som det lukter surt av. Veggene er stripete av møkk. De er halvveis blitt kalket for å dekke over den verste skitten, men er nå like ille igjen. Det er bare så vidt man aner skillet. På døra kan man på et par steder fremdeles skimte bunnfargen. Den ser ut til å ha vært blå. Dette rommet skal jeg altså dele med en fremmed mann; det blir nesten som å ligge i en dobbeltseng. Men jeg har ikke noe valg - det er den eneste ledige sengen i byen.
         Så er det å bli enig om prisen. Det blir forlangt 30 lire (ca. 10 kroner), som selvfølgelig er alt for mye, men hva kan jeg argumentere med når alle andre steder er opptatt? Til slutt får jeg pruttet prisen ned til 25 lire. Lenger kommer jeg ikke, selv om den ikke på noen måte burde være over 15 lire. Jeg har ikke småpenger, så jeg må betale med en stor seddel. Vekslepengene jeg får, tilsier at de har tatt 30 lire. Så er det å krangle videre. Det tar meg en halv time å få de pengene vi er blitt enige om.
         Ryggsekken må jeg plassere i senga, noe annet sted er det ikke plass. Jeg beholder klærne på. Ryggen blir presset opp mot sekken, så jeg må sove i sittestilling. I den andre enden støter føttene mot veggen.
        Jeg har fått en seng innendørs. Det sies å være tryggere enn å sove ute.

Tilbake til BØKER